ferden videre etter shanghai gikk til Nantong. i denne byen skulle vi møte mange nære slektninger og andre "slektninger" (altså andre mennesker som på en eller annen måte er i selkten, men svært langt ute, så vi kaller de bare onkler og tanter). allerede første dagen vi ankom Nantong ble vi invitert med på lunsj hjemme hos en av disse tantene. dette var ikke en vanlig lunsj, slik vi er vandt til, men en lunsj som strekker seg over 2 timer, hvor vertinnen selv har nok med å stå på kjøkkenet for å sende ut alle rettene som skal serveres. på bordet sto all slags sortemanger, fra salater, grønnsaker, fisk, suppe og diverse andre dyr. endte opp med å overraske meg selv, og smakte på både skilpadde, grisenyrer og ikke fullt så overraskende, frosk. siden denne tanten sto i ansvar for denne "enkle" lunsjen, ville onkelen prøve å videreføre kunsten thai chi til norske røtter. Både jeg, alexander og yvonne prøvde iherdig å gjennomføre pusteteknikken, samtidig med bevegelsene. senere på kvelden reiste vi på en restaurant ved siden av hotellet. bespisningen fungerer slik: gruppen som skal spise sammen, hvor vi som oftest var fra 10-40 stk, blir ført inn i ett eget rom, hvor det står et stort rundt bord. på dette bordet er det en stor rund plate som kan dreies på. det er flere kelnere som kun er i dette rommet for å hjelpe til med bespisningen for kun disse gjestene. de serverer rett etter rett i de neste 1,5 timene. altså vil dette si at gjestene sitter rundt bordet, og forsyner seg av rettene som blir satt på den runde platen. alle slenger spisepinnene i de forskjellige rettene, og ender opp med å spise mange forskjellige retter i stede for en. forståelig?? :P dette er det vi bedrev mesteparten av tiden med i Nantong. frokost, lunsj og middag! noe annet vi gjorde i Nantong var å reise til et buddistisk tempel, kalt tree saint tempel, som lå på en liten fjelltopp. for å komme opp til tempelet så måtte vi gå opp uhordelig mange trapper, men utsikten ble jo desto bedre.
tempelet var full av diverse buddafigurer, og det var forskjellige rom hvor vi skulle gjennomføre forskjellige ritualer. bl.a. måtte vi hilse på, takke for det vi hadde og til sist brenne noe innpakket ved, med kinesiske bønner skrevet på, for å ønske oss noe. alexander sin tante Mimi fortalte at hvis ønsket gikk i oppfyllelse, så måtte man komme tilbake til det samme tempelet og takke neste gang man var i nærheten. jeg tror kineserne har en egen ting for karaokebarer. å bli med familien på et slikt sted var en interessant opplevelse. må selv innrømme at jeg og Yvonne tro til med et par sanger selv, men det var lite i forhold til resten av familien som kjempet om kapp for å synge i mikrofonen. dette var alle fra de yngre barna, til de eldre. men så utrolig hyggelig at alle sammen er med på morroa. stedet i seg selv var også eget. likt som på restauranten så får man tildelt ett eget rom og en egen kelner. alle fikk utdelt shotteglass, som kelneren konstant fylte med øl. det varte ikke lenge mellom hver gang kelneren måtte fylle på glassene igjen. men som sagt i kina finnes det en jobb for alle :) reisen fra Nantong til Hongkong, den 10 januar, føltes lang. vi var oppe 05.30 for å pakke de siste restene opp i sekken, og tok buss fra nantong til Shanghai. derfra reiste vi med forrsinket fly fra Shanghai til Hong Kong, og var fremme først på kvelden. da tok merlyn, Tanten til alexander, oss med til legen, da vi begge begynte å få influensa. vi kom begge ut med vårt eget lille apotek, så det skulle ikke stå på at de er gjerrige på å gi ut medikamenter. hong kong er en interessant by, med alle skyskraperne, men samtidig så ryddig. de gidde store bøter for å kaste søppel på gaten, og røyking var kun lov på enkelte steder. vi bodde på et råflott hotel, som het Royal Plaza hotel, og lå så og si rett i byen. vi kunne gå fra hotellet, og inn på et gedigent kjøpesenter, og derfra rett ut til de største handlegatene. selv var jeg litt skeptisk til å loke rundt i disse gatene da jeg hørte nyss om at det var en gal mann som drev å kastet syre på mennesker den første dagen vi var der. men dagen etter hørte vi at han hadde blitt tatt, da de hadde lovet ut en stor dusør.
den ene kvelden reiste vi ned til havna og så på lysshow på skyskraperene som ligger på hong kong island. utrolig stilig. de spilte musikk, og lysene på skyskraperene beveget seg etter musikken i alle mulige farger.
dagen etter reiste vi til the peak.
the peak er en utsiktsplass på hong kong island, hvor engelskmennene for nesten 200 år siden tok en slags trikk opp til toppen, og tilbringte dagen der oppe med diverse piknikker ol. vi ankom også med en slik trikk, men det var også mulighet for å gå opp til toppen (men det er svært langt). vi var svært heldige med været, så vi fikk oppleve en utolig vakker utsikt.
denne dagen var den siste vi hadde i hong kong, så jeg, alexander og Yvonne reiste sammen med deres søskenbarn Davy ut på byen.
vi tok en liten barn til bar runde, og opplevde alt fra bra live cover rock til 40år-gammel-engelskmann-bar. men til slutt satte vi oss ned med to andre fra hong kong. de het oscar og Boo, og i tillegg hadde de med seg en spansk mann som de hadde blitt kjent med tidligere.
endte opp med å ha det utrolig gøy med de, før vi tok taxi tilbake til hotellet.
neste dag våknet jeg opp en smule redusert, og gleden var "stor" over at vi skulle ta båt fra Hong Kong til macau.
Macau er "Asias Las Vegas", med mange kasinoer. når vi ankom Macau tok vi en buss til the venetian, som er et giganstisk kasino/hotel/kjøpesenter/konserthus og you name it!
hele huset fulgte en stil som om det var i venezia, men ikke bare det. i andre etg. hadde de lagt inn kanaler med vann, hvor det kjørte gondoler rundt. man kunne selv betale for å sitte i en slik en og bli seilt rundt. dette var fancy!!
samme dag reiste vi videre til Zuhai, hvor faren til alexander skulle se etter en leilighet.
vi gjorde ikke så veldig mye i denne byen, for uten om å ta en tur på et stort marked. neste dag skulle alle uten om faren til alexander reise tilbake igjen til Hong Kong, så vi bestemte oss for å reise videre mot vietnam. etter litt research så fant vi ut at den enkleste muligheten var å ta natt bussen til Nanning, for å så ta nattoget videre til Hanoi. og så ble det!
to dager senere, etter intensiv reise, var vi endelig i Hanoi. togstasjonen, hvis jeg kan kalle det det, lå i en slags bakgate. i mørket gikk vi forbi flere mennesker som begyne å prate til oss, hvorav vi ikke skjønte hva de ville. etter å ha gått igjennom gaten fant vi endelig en minibank, og fikk tatt ut noe penger til taxi. det eneste problemet var at vi ikke hadde peiling på valutaen, så tror vi betalte rimelig greit for den taxi turen. uansett, så kom vi tilslutt fram til hostellet. innsjekkingen skulle ta sin tid, da vi ankom rundt 05.30, og det ikke var noen ledige senger enda. tiden ble brukt til å endelig sjekke den forenklede versjonen av facebook (lite). vi fikk fortalt at det ikke var så altfor mye å oppleve i Hanoi, hvis du ikke er spesielt interessert i diverse museer.
Selv startet oppdagelsen av Hanoi med å orientere seg i nærområdet, altså delen av det gamlekvartalet. Selv hadde vi ikke med noen oversikt over alle monumentene og bygningene som var verdt å oppleve i denne bydelen, så vel tilbake til hostellet oppdaget jeg at vi hadde gått forbi en del av disse (personlig sett: irrelevante) stedene. Neste dag, etter litt mer research, fant vi veien til Lenin statuen, Museet om Ho Chi Minh og i tillegg mosuleet. Men tidspunktet vi var der på var jo ikke det mest passende, da de stenger alt av “kulturelle begivenheter” fra 11.30-13.30. Altså medsa dette at vi var utenfor både museet og mosuleumet. Planen var derfor å reise tilbake dagen etter, men det var før vi høre at en måtte stå i halvannen time i kø for å se den døde, balsamerte kroppen hans i 45 sek. Uaktuelt! Den kulturelle nygjerrigheten skulle ikke ende der, og vi valgte faktisk å ta turen på et museum. Planen var å reise på revolusjonsmuseet, men i stede ble vi kjørt til det historiske museum i stede.
Vi som regnet med at destinasjonen var korrekt, gikk like herlig inn. Uansett en helt ok opplevelse, og litt mer kunnskap om Vietnams historie.
Etterpå valgte vi å ta en sykkeltaxi hjem, da vi begge var utslitne. Dette skulle vise seg å ikke være en lett tur for sykkelmannen. I begynnelsen oppdaget vi at han kjørte i feil retning i forhold til hostellet, men da ha kom ut på motorveien (ja motorveien!!) regnet vi med at dette var en enklere mulighet for han og få oss tilbake til riktig adresse. Etter rikelig med tråkking stoppet han, og ingen av oss kjente oss igjen. Det viste seg da at han hadde syklet nordover i stede for sørover, så noen som tydeligvis ikke fulgte med da destinasjonen ble vist. Uansett, han fikk oss vel tilbake på hostellet. I løpet av dagen hadde det kommet noen nye folk på rommet vårt, 4 av de skulle ha en konferanse i Hanoi på vegne av organisasjonen ISEC. Ble med de ut for å spise middag, før vi reiste sammen med 4 andre, som de kjente, for å ta et par øl. Neste dag gikk reisen videre til Hue, en by som ligger ca midt i Vietnam.
Da vi først ankom Hue ble vi, ved avgang fra bussen, møtt av en ivrig vietnameser som ville ha oss til å overnatte på et hotell til en han kjente. Selv om han fikk forklaringen av at vi hadde et annet sted å overnatte, så ville han ikke gi seg. Så han forfulgte oss så å si nesten inn i en taxi. Vi fikk kommet oss til hostellet hvor vi møtte den første skandinaveren. Dette var danske Anders, om faktisk hadde syklet fra Kina, og var på vei sør over i Vietnam. Gale mann!! Vi fikk kommet oss ut fra hostellet og valgte å ta en tur til den forbudte by.
Det var her keiseren hadde bodd i sin tid, men krig og naturkatastrofer hadde medført at de måtte restaurere området. Kan vel ikke si at stedet i seg selv var så altfor mye å oppleve, da flere av bygningene var under restaurering. Slitne etter reise valgte vi å gå tilbake til gaten vi bodde og finne en restaurant. Der inne møtte vi på den første norsken. Dette var en mann som jobbet i FN, og fortalte han kjente godt til Notodden. Han fortalte det slik at i hans “tidligere, tidligere, tidligere” liv, hadde en samboer fra Notodden, og at han hadde vært der flere ganger. Etter å ha slappet av litt på hostellet møtte jeg en annen som bodde på rom med oss, en amerikaner med navn Justin. Ble med han ut og fikk spist noe mat og tok noen øl.
Dagen etter ble han med meg og Alexander for å se på noen kjente keisergraver, som visst står på UNESCOs liste. Vi fikk en privat “dragebåt”, hvor vi ble kjørt til forskjellig graver.
Interessant å se mengden kvm de velger å bruke for å gravlegge en person. Da de i tillegg får plass til innsjøer, hager og store templer.
Neste dag ble vi hentet på hostellet av en minibuss som skulle ta oss til busstasjonen. Vi skulle ta en 8 timers tur, over grensen til Laos, med Savannakhet som destinasjon. Vi reiste sammen med en fra Franskrike og to fra England, hvor de også stilte spørsmål til rariteter som “overtidsbetaling” på 1 $ for å være i Vietnam og Laos. Det hadde seg slik at det var vanskelig å finne noe informasjon om hosteller i Savannakhet på internett, så vi hadde funnet adressen på et par. Men de var selvfølgelig ikke ledig, så endte opp på et hotell i nærheten. Kunne allerede da se at jeg neste dag ville våkne opp oppspist av mygg! Da vi gikk inn til byen for å spise, kunne vi allerede se at det ikke var særlig mye å oppleve i denne byen, så bestemte oss allerede da at vi skulle reise videre neste dag til Mukdahan.
Vi betalte hele 14 kip, eller 11 norske kroner for å komme oss over grensen til Thailand, og til Mukdahan busstasjon. Da vi ved grensen kun får visum for 15 dager, fikk vi beskjed om å reiste til immigrasjonskontoret for å få utsettelse i 10 dager til. Vi tok en tuk tuk til kontoret, men det var selvfølgelig stengt. Ikke tenkte vi på at det var søndag. Så det var på med sekken igjen for å reiste tilbake til busstasjonen. Avreise videre til Bangkok var 18.00, så ble sittende på stasjonen i 5 timer før vi kunne reise. Turen videre til Bangkok på 11 timer gikk rimelig bra, da jeg for det meste sov. Kl 05.00 var vi framme, og en mann, som sa han kjørte taxi, fortalte han kunne kjøre oss til hostellet før han reiste hjem. Dette skulle vise seg å være en vanskelig affære. Vi ble kjørende i 45 min å lete etter hostellet, før vi tilslutt bestemte oss for å reise til en annen gate han anbefalte. Skulle vise seg å lønne seg. Da vi var usikre på hvor i Bangkok vi var, og hvor de eventuelle hostellene lå, så gikk vi inn på en restaurant med Wifi. Vi fikk i oss noe frokost og fant i tillegg to egnede hosteller for de neste dagene.
Etter å ha sjekket inn og ladet opp med litt søvn reiste vi til chinatown. Det var midt i rushtrafikken, så taxien ville ikke kjøre oss helt frem. Området var svært likt gatene i kina, meg store plakater, folke mylder og boder med frukt, klær og annet “skrap”. da vi ikke hadde kjøpt noe kart, noe som virkelig anbefales å ha, endte vi plutselig opp i et lite marked. Etterpå tok vi en taxi tilbake til Khao San Rd, hvor hostellet vårt lå. Dette gaten hvor de fleste backpackere overnatter, og klubbene er de eneste i byen som holder oppe til morgenen. Da vi kom tilbake til gaten var den ikke til å gjenkjenne. Gaten som hadde bestått av butikker, med et lite folkemylder var nå totalt kaos. Utenfor butikkene var det boder, hvor det ble solgt klær, accessories, solbriller, you name it. utenfor dette igjen sto folk med vogner hvor de solgte mat, eller spite musikk, eller gikk rundt med irriterende trefrosker som man kunne dra en pinne over så det hørtes ut som en frosk.
Flaks, og overraskende nok, oppdaget Alexander en plakat med hotell navnet på, så vi visste vi var i riktig gate. Vel tilbake på hostellet bestemte vi oss for å sjekke ut utelivet i Bangkok, da det er nokså etterryktet. Først reist vi til en restaurant og fikk oss noe og spiste. Etter å ha blitt sittende der en stund og drikke øl bestemte vi oss for å sjekke ut noen andre barer nedover gaten.
Vi kom ikke lange stykket før vi møtte på ca 20 australiere, og satte oss ned med de.
De hadde tenkte seg videre på noe de kalte pingpong show, og lurte på om vi ville være med. Selv hadde jeg ingen anelse om hva det kunne være, men da de fortalte at dette var noen syke greier, og måtte sees, var jeg overtalt. Siden vi var så mange, så fordelte vi oss på 4-5 tuk tuker, som skulle ta oss til dette showet. Det endte med at tuk tukene kjørte om kapp igjennom gatene, for å se hvem som kom først fram.
Stedet vi kom inn i besto av en scene midt på gulvet med en strippestand i hvert hjørne. Rundt denne scenen var det fult av stoler, og mange folk hadde kommet før oss. Showet var allerede i gang da vi kom inn, og ei dame var på vei opp på scenen. Hun gikk en runde før det ble satt fram en kake, og lysene på denne kaken ble tent på. Trikset denne dama skulle gjennomføre gikk ut på at hun skulle bruke vaginaen til å blåse ut lysene. Noe hun gjennomførte med glans! Andre triks som ble gjennomført var tegne et bilde (welcome to thailand, med smilefjes og andre småting), “drikke” opp vann fra en glassflaske (for å så holde det inne, og deretter ta det tilbake på flaksen), skyte ut en banan (ta den i mot for å så gjenta dette - var visst dette navnet pingpong kom fra), blåse i en fløyte og dra ut (minst) 30 m med selvlysende bånd ut av vaginaen. Dette var en syk men latterlig opplevelse. Det mest spesielle var når en kikket på mange av menneskene som sto å så på. I motsetning til de jeg sto med, som lo hysterisk, var det en fasinasjon og stor interesse i øynene. Syke mennesker!! desverre fikk jeg ikke tatt noen bilder av dette, slik at dere får se, da (det sier seg selv) det ikke var lov. Etter showet reiste vil tilbake til “bakgaten” og tok en nærmest bar til bar runde.
Neste dag ble litt roligere. Vi gikk og kikket i de nærmeste gatene og fikk oss noe mat før vi bestemte oss for å reise å se på thaiboksing. Det tok oss en time og komme fram til Lumpinee boxing stadium, da det var rushtrafikk. Da vi var framme ble vi møtt av en kvinne, som tok oss med inn i stadion, og viste oss plasseringsmulighetene. Vi valgte å sitte på fremste rad, noe jeg var svært fornøyd med da jeg senere så mengden av vietnamesere som strømmet inn i etterkant.
De sto på radene bak oss, og det var et utrolig leven i mengden, da de hadde et underlig system for å vedde på kampene. De fleste snudde seg en vei og holdt opp en hand og viste 2-5 fingre, og da var det notert hva innsatsen var. Ikke skjønner jeg helt hvordan dette fungerer. Selve opplegget rundt kampene var lang. Først var det to bokse kamper. Dette med yngre gutter, sikker i 13 års alderen. Deretter var det 6 kamper i forskjellige vektklasser. Så kom hovedkampen, som jeg selv vil si var den mest interessante. Før det igjen var to kamper. Så alt i alt ville kvelden vare i en 3-4 timer.
Den 27 januar sto vi opp og tok en taxi til busstasjonen, hvor vi skulle ta bussen i 2,5 t til Hua Hin. Her møtte vi moren og stefaren til Alexander, som fortiden er på ferie med noen venner som har hus i Hua Hin. Det var en utrolig deilig følelse å kunne slappe av litt, da vi de siste ukene har reist en del. På kvelden reiste vi ut, med noen andre venner av de, for å spise. La merke til at det var en del eldre menn med thaidamer ved siden av seg. Så det virker til at mange, spesielt skandinavere, reiser hit for å hygge seg med thaidamene.
Neste dag reiste jeg med Alexander ned til immigrasjonskontoret, for å utsette visumet. Det viste seg at vi fikk det utsatt i hele 7 dager! Vi hadde der imot forventet 15 dager, men da viste det seg at en måtte reise ut av landet for å så reise inn igjen. For ett styr. Etterpå reiste vi med Bente og Håvard (mor og stefar) til Monkey mountain. Dette er en liten fjelltopp hvor det bor mange aper. Da vi kom frem kunne vi kjøpe nøtter eller bananer, som vi så kunne gi til apene. Allerede da Alexander reiste for å kjøpe nøttene kom de hoppende fram fra alle kanter, og da vi ga de nøtter begynte de å klatre og to av de ble stående på skulderen min, i håp om få flere nøtter. Selv ble jeg overrasket over hvor forsiktig og lett de klatret opp. Etterpå tok vi en tuk tuk til stranden. Fra tid til annen våknet jeg fra solstolen og fikk med meg at bente og Håvard fikk stelt føttene, at Alexander fikk kjøpt seg en badeshorts og at en mann som lå ved siden av oss ble kommentert, da han hadde dratt speedoen så langt opp at ballene hang utenfor da han reiste seg opp.
På kvelden bar det nok en gang ut for å spise. Denne gangen var det ønske om biff, og ikke sjømat, så vi reiste til en restaurant som lå midt i en markedsgate.
Da vi kom tilbake var jeg så utslitt av hele dagen, at det bar rett til sengs.
Neste dag fikk jeg slappet av litt i bassenget, før jeg måtte begynne å pakke sekken. Nesten en uke tidligere hadde bente og Jorunn (hun som eier huset) fått tatovert på sminke, hvor jeg ble svært overrasket over prisen. Så jeg tenkte hvorfor ikke.. Vel, senere den dagen kom det en shemale, som skulle gjøre dette på meg. Selv valgte jeg kun å ta eyeliner, da jeg ikke bruker så mye annet. Ble en smule skeptisk da jeg så i stolen, og hun/han startet den tatoveringssaken, og hun/han ikke hadde tegnet opp først. Så fikk hun/han til å gjøre dette. Det var jeg sannelig glad for, da planen var å lage en stor markert linje, noe som ikke er aktuelt! Motvillig gikk jeg med på at hun ikke skulle tegne det opp igjen, men heller stole på henne/han at det ble smalere. Opplevelsen var spesiell.
En skulle tro at dette ville gjøre vondt, men det er det ikke. Var mer en følelse av ubehag, og redsel for at nålen skal komme inn i øyet. Etterpå føltes det ut som det var rusk i øyet, som etter litt tid, gikk over.
Da kvelden kom reiste jeg videre med nattbuss til Phuket, en tur som tok ca 9 timer, og jeg var fremme rundt 06.00 om morgenen. Fra busstasjonen tok jeg en “taxi” om en kan kalle det det, til Kathu, hvor jeg møtte mormor og morfar.
både spennende og morsomt å lese bloggen din kirvil!! Gleder meg til neste update:)
SvarSlettGod klem fra Monica